Men en ting som fascinerer (hvis det er riktig ord), er noen av holdningene som i svært mange tilfeller virker å følge med religionen. Mange religiøse, spesielt av de som tilhører midtøstenreligionene, virker å være utstyrt med en del fordommer.

Jeg sier ikke at det ikke er fordommer blant ikke-troende heller. Fordommer er til en viss grad naturlig, man er skeptisk til det ukjente, og foretrekker det trygge.

Jeg tror alle mennesker i bunn og grunn er bygget som rasjonelle vesener. Vi handler mer eller mindre rasjonelt, ut i fra de premisser vi legger til grunn. Disse varierer selvsagt fra menneske til menneske.

Da vil jeg tro at varierende grad av fordommer kommer av disse varierende premissene. Det som forundrer meg, er hvordan mennesker som tilsynelatende har de samme premissene (Bibelen) for sitt livssyn, kan ende opp med så totalt forskjellige fordommer.

Jeg er tjue år gammel, bor i en by og tar høyere utdanning. Jeg kjenner ikke veldig mange dypt religiøse mennesker. De jeg kjenner som erkjenner Jesus Kristus som sin frelser, er imidlertid veldig avslappet i forhold til, for eksempel, homofile.

De man blir eksponert for gjennom diverse medier har et litt annet syn på ting. Selv om de forholder seg til den samme boken og den samme gudsskikkelsen, lager de et helvete hvis homofile vil være prester, gifte seg eller begraves. (Det siste har jeg ikke hørt om i Norge, heldigvis.)

Det er da jeg begynner å lure. Det er lett å skylde på religionen, ettersom det er det disse galningene med skilt og bilder av aborterte fostre selv gjør. Men svært mange klarer jo å la være og oppføre seg som krakilske idioter, selv om de liker å lese Bibelen.

Kanskje de gjør det fordi de rett og slett er noen krakilske idioter, og tilfeldigvis også religiøse.

Jeg skriver ikke dette for å forsvare religion, for jeg har ikke veldig mye til overs for det. Men mange antireligiøse bruker slike eksempler for å “ta” meningsmotstandere (dvs religiøse). Kanskje man heller bør konsentrere seg om religionen når man argumenterer. Som for eksempel hvor totalt usannsynlig store deler av Bibelen faktisk er.

Det som har skjedd, er at en godt integrert og meget ressurssterk ulovlig “papirløs” innvandrer har blitt kastet ut av landet. Det er forskjellige juridiske tolkninger av hvorvidt hun burde få bli eller bli kastet ut, men den opprinnelige tolkningen lagt til grunn av UNE gjelder fremdeles.  Jeg skal ikke begi meg ut på å diskutere jussen, men mye tyder ihvertfall på at myndighetene har denne trygt på sin side.

For veldig mange, meg selv inkludert, virker utsendelsen veldig urimelig. Jeg skal innrømme at mine meninger i begynnelsen av denne saken i stor grad ble styrt av den følelsesmessige delen av hjernen. Hvordan kan vi ha et regelverk som sender ut et så velintegrert og ressurssterkt menneske, som har vært her siden 2002 og blitt en del av samfunnet rundt seg?

Etter hvert har jeg heldigvis klart å styre meningene mine inn i et mer rasjonelt spor. Hun ble kastet ut fordi hun var en ulovlig innvandrer. Likhet for loven er et ekstremt viktig prinsipp. Man kan ikke velge de man liker og sende ut de man misliker. Sånn sett er det en styrke for rettstaten at Maria Amelie blir sendt ut, mens Mullah Krekar får bli.

Likevel er det (minst) ett aspekt ved denne saken som skurrer, et aspekt jeg ikke har nevnt. Maria Amelie kom hit som barn (juridisk sett). Hun valgte ikke å bli ulovlig innvandrer selv, foreldrene valgte det for henne. Hun blir straffet for noe andre bestemte for henne. Enten mangler det regler som tar høyde for dette, eller så har beslutningstakerne neglisjert dette poenget fullstendig. Jeg vet ikke hva som er verst, men det første går eventuelt an å gjøre noe med. Hvis det andre er tilfellet, har man bestemt seg for at hun skal ut uansett, som for å gjøre et poeng ut av det.

Og det kan stemme med måten politiet gikk fram, da de sendte åtte polititjenestemenn og to politibiler for å arrestere henne i full offentlighet.

Dersom du leste min gamle blogg (som bortsett fra navnet er mye det samme som denne), vet du at innleggene der mildt sagt varierte i kvalitet. Noen innlegg var jeg ganske stolt over, mens andre våknet jeg opp til uten å huske at jeg hadde skrevet dem. Jeg var ung og dum.

Denne variasjonen var litt av grunnen til at jeg la ned bloggvirksomheten. En annen grunn var at jeg ikke lenger følte at jeg hadde noe å si. Da er det ikke noe vits i å skrive, for hvorfor skal noen gidde å lese det? Det er nok av dritt på Internett som havner der fordi folk absolutt må høre stemmen sin.

I det siste har jeg litt om litt fått tilbake lysten til å skrive. Sånt skjer når fotballagene mine går til helvete og regjeringen jeg stemte på viser seg som fascister. (Jeg skal skrive et blogginnlegg om innvandringspolitikk, så dersom noen vil krangle kan vi gjøre det da.)

Blogginnleggene jeg skrev fra våren 2009 til sommeren 2010 var preget av lite selvsensur både underveis i skrivingen og i etterkant. For å holde nivået litt høyere skal jeg i det minste lese gjennom det jeg har skrevet før jeg trykker “publish”.

Etter å ha lest gjennom dette en gang må jeg presisere at jeg ikke bare skal blogge om dødsalvorlige ting som fotball og politikk. Jeg liker å skrive generelt, og kommer til å legge ut tekster jeg er fornøyd med, uansett tema. Og jeg kommer ikke til å skrive bare for å ha noe å legge ut.