Jeg irriterer meg over en rekke ting. Både store og små fenomener er på min liste over ting verden fint kunne klart seg uten. Legemiddelindustrien, CSI: Miami, verdikonservative, særskrivingsfeil, Israel, ferdigstekt kjøttdeig, amerikansk utenrikspolitikk, syting, ekstremisme og fundamentalisme av noe slag. Og listen bare fortsetter.
I det siste har jeg imidlertidig funnet ut at dette er ineffektivt. Jeg får ikke ytret meg krasst nok om disse fenomenene så lenge det er så mange av dem. Jeg har dermed kommet til den konklusjonen at jeg skal konsentrere meg om én ting, og virkelig gå inn for å hate den tingen. Fordi det er så mye å velge mellom har jeg ikke gjort et valg enda, og derfor spør jeg du som måtte lese dette om råd.
Hva skal jeg virkelig engasjere meg mot, hva skal jeg virkelig gå inn for å hate? Og for all del, det er lov å foreslå ting som ikke allerede er nevnt.
For et par dager siden fant jeg ut at jeg hadde sesong 1 og 2 av Seinfeld liggende, helt ubesudlet. Jeg husker ikke helt når jeg kjøpte dem, men det var liten tvil om at de nå skulle besudles kraftig av min Samsung DVD-spiller/-opptaker. Det tok to dager før de var ferdigsett.
Seinfeld er utvilsomt tidenes komiserie. Dialogen, karakterene, og tematikken er så unik og så fantastisk at det er vanskelig å understreke det nok med ord. Man kan se det allerede fra pilotepisoden (fun fact: der pilotepisoder i andre serier heter “Pilot” eller lignende, kommer “The Pilot” først i sesong 4 i Seinfeld). Mens andre serier gjerne er litt nølende og litt preget av at det er en pilotepisode, med nye skuespillere og regissører (Unntak: Aaron Sorkin sine piloter), kunne den første Seinfeldepisoden gjerne vært nr. 42 i rekken. Den intetsigende dialogen, de selvopptatte karakterene, den helt banale handlingen. A show about nothing. Likevel så sinnsykt bra. Jeg må innrømme at jeg ikke er verdens største fan av standupkomikeren Jerry Seinfeld. Manusforfatteren Jerry Seinfeld derimot… Et geni, spesielt i tospann med Larry David.
Har du ikke sett Seinfeld? Løp og kjøp, eventuelt få tak i en avis og sjekk når det neste gang går en episode på TV.
Web 2.0 har vært over oss en stund nå. Facebook har etterhvert herjet landet i tre år nå, og tjenester som Youtube og Wikipedia har vært med oss minst like lenge. Jeg fikk min Facebookkonto vinteren for nesten tre år siden, og den senere tiden har det til og med kommet brukere fra Valle. Jeg var ikke klar over at de hadde internett der en gang…
Jeg følte likevel at jeg gikk inn i en ny fase da jeg for et par uker siden bestemte meg for å begynne å bruke Twitter. Twitter er på en måte et steg videre. Facebook, Youtube og Wikipedia er tjenester som man sannsynligvis kunne sett en viss nytteverdi i for ti år siden. Twitter, derimot, virker på langt nær like åpenbart nyttig. “Skriv en melding på maksimum 140 tegn til dem som måtte være interessert.” Javel. Det er liksom Web 2.0 bare for å være Web 2.0. Likevel har det blitt veldig populært, og et viktig formidlingsverktøy for både politikere, kjendiser og mediefolk.
Twitter er faktisk ganske kult. Det er litt som statusendringer på Facebook, bortsett fra at man slipper mange de totalt uinteressante oppdateringene om hva folk holder på med. (Dette gjelder selvsagt ikke hvis det er promille inne i bildet hos den skyldige, da blir det gjerne hysterisk morsomt.) Twitter er mer et sted for meningsytringer og diskusjon rundt media, kultur og politikk, noe en arena som Facebook ikke på samme måte fungerer som. Samtidig er det klart at det er begrenset hvor interessant en diskusjon kan være når hver melding er begrenset til 140 tegn. Sånn sett egner det seg vel kanskje aller best til informasjonsspredning.
(Dette ble et blogginnlegg med ubehagelig liten brodd. Jeg vet at det er skyhøye forventninger om cutting edge sarkasme og banebrytende observasjoner til denne bloggen. Fortvil ikke, jeg går nå inn i en to uker lang periode hvor jeg kommer til å bruke store mengder av tiden min på lesesal. Dette avler frustrasjon, og med frustrasjon kommer syrlige sleivspark.)
Forresten, hvis noen skulle være interessert: http://twitter.com/bemastberg
Ok. Jeg er kanskje beruset, men jeg mener det som følger likefullt.
I dag, og dette er ikke den første gangen, så jeg en person med en t-skjorte som sa “can but won’t”.
Hva i helvete?
Hvem går rundt med en t-skjorte hvor det står at man kan, men man gidder ikke? Hvilken holdning er det? Jeg kan bli verdenshersker, men jeg gidder ikke. Jeg har evner som tilsier at jeg kan bli rik og berømt, men jeg gidder ikke.
Hva faen for en holdning er det?
Jo, det skal jeg si deg. Det er nettopp den holdningen som fører deg til bunnslammet av samfunnet. Det er den holdningen som gjør at du blir verdens største taper, i stedet for å bli noe.
Ok, jeg beklager virkelig. Det der var lavmål. Jeg scoret et ekstremt billig poeng og fikk brukt en VG-aktig overskrift på samme tid. Det måtte ut av systemet.
Det er selvsagt ikke bra at folk faktisk lar seg påvirke av denne gjengen. Jeg syns egentlig det er greit at de stiller til valg. Vi lever tross alt i et demokrati, på godt og vondt. Men det er virkelig skremmende at de når ut til ungdom, som sannsynligvis kunne trengt en innføring i hva Vigrid faktisk står for.
Når man først går inn på hjemmesidene til Vigrid, får man inntrykk av at dette er humoristisk side. Innvandrere er faktisk skyld i boligkrisen. Man bør som et minimum ha firefelts motorveier mellom de største byene i Norge. Videre legger man ut om hvordan det norske skolesystemet og spesielt antirasismekampanjer er hjernevasking på sitt sterkeste. Her er de faktisk såpass fancy at de namedropper kjente psykologer. Imponerende.
Det aller morsomste er likevel én setning, som viser hvor forskrudd virkelighetsoppfattelse disse menneskene har. “Demokratiet er avhengig av saklig og objektiv media.”
Media er ikke objektivt. Det er ikke bare i Norge det er slik, men i absolutt hele verden, både i liberale demokratier og totalitære diktaturer. Media er ikke objektivt. Og godt er det.
Det første jeg merker er at jeg ligger i sengen. Jeg kjenner en svak kvalme og hodepine, og at det er usannsynlig deilig å ligge under dynen akkurat nå. Det siste jeg har lyst til i hele verden er å stå opp og gjøre noe. Etterhvert begynner jeg å tenke litt over grunnen til at det er enda vanskeligere å stå opp enn vanlig. Jeg var ute i går. Det første jeg erindrer er det som skjedde tidligere på kvelden. Vorset var kult nok, med gode venner og bekjente. Ok, jeg kunne muligens ha spart meg for den siste halvliteren, men c’est la vie. Jeg oppførte meg kanskje ikke helt passende ved et par anledninger, men jeg var ikke alene. Kvelden blir mer og mer uklar, men jeg husker å ha hatt det gøy.
Så kommer smellen. Angsten, som manifesterer seg som en klump i magen, vokser som en tampong i et badebasseng. Pokker. Pokker! Det siste jeg husker, er at jeg var på Facebook før jeg la meg. Faen! Hvorfor må jeg alltid, alltid, alltid gå på Facebook når jeg har drukket?
Ok. Plutselig er jeg på beina. Jeg nærmest sprinter til nærmeste laptop. Jeg er nå rett og slett redd for hva som vil åpenbare seg. Windows har lastet ferdig, og sannhetens øyeblikk nærmer seg. Jeg åpner Facebook, og blir møtt av 26 nye notifications. Hjelp. Hva har jeg gjort denne gangen? Fortalt hele verden om en flue på rommet mitt som jeg lar leve? Kommet med mindre subtile spekulasjoner angående vilkårlige venners seksuelle orientering? Skjelt ut sjefen for dagligvarekjeden jeg jobber for?
Alkolås bør innføres som standardtilbehør på pcer.
Jepp. For omtrent to uker siden inntok tre glade idioter (Eirik, Njål og undertegnede) London. Vi fant ut at den beste tilnærmingen til en slik tur var å planlegge så lite som mulig forut for ferien. Tilfeldigvis tilfredstilte dette også den iboende latskapen vi alle tre er ganske heftig velsignet med.
Søndag 2. august stod vi på Karmøy lufthavn Haugesund, klare til å sjekke inn. Da gikk vi på vår først smellen i en rekke som etterhvert skulle bli ganske betydelig. Fordi Njål, som dessverre var flybillettansvarlig, hadde neglisjert å faktisk lese over reisedokumentene han hadde skrevet ut fra Ryanair, måtte vi betale 400 kroner hver for at de skulle skrive ut boarding card-ene for oss. Meningen var visst at vi selv skulle ha skrevet dem ut på forhånd, men hvem leser vel det som står med UTHEVET SKRIFT på reisedokumentene? Dette førte til at Njål ble forbannet på Ryanair, Eirik ble forbannet på Njål, og jeg syntes egentlig det hele var ganske morsomt. 400 kroner for å ha noe sånt hengende over Njål er nesten verdt det.
Da vi kom til London, og endelig fant frem til “hotellet”, fikk vi oss en ny overraskelse: rommet hadde bare to senger. En enkeltseng og en seng som best kan beskrives som en latterlig unnskyldning for en dobbeltseng. Jeg handlet raskt og erobret enkeltsengen. Etter kraftige protester gikk jeg med på stein-saks-papir om å få sove alene, en konkurranse jeg vant overlegent. Dagen etterpå tok vi stein-saks-papir om igjen, og nok en gang gikk jeg seirende ut. Etter det begynte Eirik og Njål å bli vant med å sove med hverandre, så jeg fikk ha enkeltsengen alene resten av uken. Sweet!
Onsdagen møtte vi Karl, en 91-er fra Langhaugen som var i London med familien samtidig som oss. Han ble med oss ut på pub onsdag kveld for å ta noen øl. Noen øl ble til noen øl pluss en del vodka og whisky, og plutselig var vi klare for å innta Londons nattklubber. Litt oppe i Soho møtte vi en kar som fristet med to-drinker-for-en-tilbud på klubben hans, og før vi visste ordet av det, befant vi oss på stedet hans. Dette stedet viste seg etterhvert å være, om ikke en homseklubb, en klubb som frekventeres av homofile og lesbiske. Greit nok, tenkte jeg, vi drikker billig sprit og går videre. Karl, derimot, hadde andre planer. På bordet bak oss satt det en venninnegjeng som ganske tydelig prefererte sitt eget kjønn. Karl mente dog at det ikke var så tydelig, og satte seg ned for å snakke med dem. Etter noen minutter med modige, men fåfengte, forsøk, fikk han en ganske tydelig beskjed: “You don’t have a chance. We’re lesbians.”
Samtidig som dette skjedde, følte Njål et stadig større ubehag. Han ble nemlig stirret ned av en mann i 50-årene som satt noen meter unna. Dette var nesten like morsomt som Karl sitt desperate forsøk, så mens Njål ba instendig om vi ikke kunne gå videre, fant vi andre ut at vi likegjerne kunne bli og ta en drink til. Det var jo så billig!
Etter dette begynner ting å bli litt kornete, men jeg kan nevne noe av det jeg husker fra resten av kvelden:
- Cuba libre og Jägermeister
- Solbriller på
- Burger King (tørreste burgeren jeg har smakt!)
- Jeg banket så hardt på romdøren vår på hotellet at de fleste naboene må ha våknet
Jepp, jeg har blitt student. Jeg er faktisk inne i min andre uke i studentlivet. Jeg må si jeg liker det så langt, selv om jeg sannsynligvis må jobbe litt med selvdisiplinen min hva angår lesing. Uansett hvor spennende det høres ut, er ikke 60 sider samfunnsvitenskapelige tenkemåter særlig gøy å lese søndag kveld etter Brannkamp. Dessverre.
Fadderuken min ble behørig dokumentert i lokalpressen. Trofaste lesere av BA og lyttere av NRK Hordaland har fått med seg at mens resten av student-Bergen har drukket seg sanseløse i en uke, har en av faddergruppene ved Sammenlignende politikk valgt å gjøre no litt annerledes, nemlig å steke vafler til våre naboer i Nygårdsparken. Jeg vet at det er noen som har reagert på dette, men det er ingenting å bekymre seg over. Vi har festet akkurat like mye som alle andre studenter, bare så det er sagt. Jeg vil ikke at omverdenen skal få inntrykk av at dette er et ansvarlige studenter som tar ansvar for sine handlinger. Det skulle tatt seg ut!
Ellers kom jeg hjem fra London for en uke siden. Jeg kommer forhåpentligvis med et lengre blogginnlegg om dette de nærmeste dagene, men jeg kan gi en kort smakebit i stikkordform:
- Njål og Eirik delte en queen-size seng
- Njål ble sjekket opp på en homsebar
- Karl, som vi møtte der, sjekket opp noen på den samme homsebaren
- Ryanair er et drittselskap hvis eiere kommer til å havne i det dypeste mørket av helvete.
Jepp. Jeg håper jeg får svineinfluensa. Helst så fort som mulig. Nei, det er ikke fordi jeg liker å være syk, slik at jeg får folks medfølelse og bekymring over meg. (Er det én ting jeg misliker, så er det at folk går rundt og bekymrer seg over meg, uten at jeg har bedt om det. Jeg er 19 år, har relativt stabil psyke og helt ok fysisk helse. Med mindre jeg blir skutt eller utsatt for religiøse fanatikere, er det ingenting å bekymre seg over.) Nei, jeg vil være et bevis på at det ekstreme hysteriet rundt H1N1-viruset er veldig overdrevet. Selvfølgelig, folk kommer til å dø, og det er alltid kjipt, men folk dør hver gang en influensa inntar landet. Jeg gleder meg til å kunne le viruset opp i trynet der jeg benytter sykemeldingen til å ligge på sofaen og se på TV i noen dager (selv om TV midt på dagen ikke er det samme nå som Tour de France er over).
Dessuten har jeg allerede fått resept på Tamiflu, så min svineinfluensa kommer til å ha en meget behagelig form.
Først av alt. Vin fra Langegården er helt ok. Hverken mer eller mindre. Fairtradevin derimot…
Ok. I BA i dag gikk en unge høyre-politiker ut og klagde på at det ikke er lov å drikke alkohol i parkene i Bergen. Samtidig har en ny russisk menneskerettighetsaktivist nettopp blitt drept ( http://www.dagbladet.no/2009/07/23/nyheter/russland/dodsfall/menneskerettigheter/7315951/ ). Iran er midt i noe som forhåpentligvis ender i revolusjon. I Brann har RBH uttalt seg mindre og mindre til pressen i det siste. Vi har en pågående finanskrise som ikke helt har løst seg selv enda. Likevel velger Unge Høyre (og Bergensavisen) å fokusere på en sak som kanskje er verdens minst viktigste sak akkurat nå. Respekt!
